Diversifisering – hva er det og hvorfor er det viktig?

6 juli · 2020

Hvis man spør en profesjonell forvalter om hvordan man bør forvalte pengene sine, vil vedkommende sannsynligvis legge vekt på elementer som helhet, langsiktighet, risikostyring og evaluering.

(1) Å se på helheten innebærer å se på alle investeringer samlet, som en portefølje, for å se på hensiktsmessighet i forhold til blant annet formål og livssituasjon.

(2) Med langsiktighet menes her at man bør ha det klart for seg over hvor lang tid et beløp skal forvaltes, og opptre deretter.

(3) Risikostyring handler i all hovedsak om å ha et bevisst forhold til hvor mye risiko man bør ta, hvordan man kan oppnå ønsket risikoeksponering på en fornuftig måte og sikre dette over tid.

(4) Det leder til evaluering, som er å ha kontroll på investeringene, og sørge for at man følger eller justerer den opprinnelige planen og korrigerer for de skjevheter som oppstår etter hvert som tiden går.

Som et utgangspunkt for forvaltningen, må man legge en investeringsstrategi eller -plan. Denne vil fastsette visse rammer for forvaltningen, som for eksempel hvor mye risiko man tåler. Selv om det er sannsynlig at aksjer i det lange løp er den aktivaklassen som gir høyest avkastning, kan det også være en noe utsatt strategi, spesielt på noe kortere sikt, ettersom aksjer som en aktivaklasse medfører høyere risiko enn eksempelvis obligasjoner.

I middelalderen begynte kjøpmenn å etterleve ordtaket om at man ikke burde legge alle eggene i samme kurv. Selv om disse kjøpmennene sannsynligvis tenkte på skip som var lastet med varer, er ordtaket like overførbart til finansfaget, hvor betydningen ligger i at man bør fordele pengene sine på flere investeringer. For kjøpmennene handlet det om at dersom man lastet alle varer på samme skip, og skipet sank, så ville tapet blitt enormt. En mindre risikofylt strategi ville være å samarbeide med andre kjøpmenn ved å spre lasten på flere skip, slik at man begrenset tapet dersom det ene skipet sank. Denne spredningen av risiko er det vi kaller for diversifisering.

Diversifiseringseffekten

Blant profesjonelle anses diversifisering som helt grunnleggende når man skal forvalte penger. Den såkalte diversifiseringseffekten er uomtvistelig gunstig og godt dokumentert. Kort fortalt går diversifiseringseffekten ut på at man reduserer den totale risikoen ved å spre investeringene på flere verdipapirer og/eller aktivaklasser. Det gir altså lavere risiko om man deler opp investeringen i to ulike aksjer, i stedet for å bare investere i den ene. Om man deler opp investeringen mellom eksempelvis aksjer og obligasjoner vil effekten bli enda større. Selv om det kan bidra til å redusere forventet avkastning, vil ikke reduksjonen være så stor som reduksjonen i risiko skulle tilsi. Ved å bruke diversifiseringseffekten får man en mer effektiv utnyttelse av risikobudsjettet, noe som gir høyere forventet risikojustert avkastning enn man ellers ville hatt. Selv om denne effekten har vært kjent i århundrer blant handelsmenn, var det først da Harry Markowitz i 1952 skrev sin avhandling om moderne porteføljeteori at det ble et kjent fenomen innen finansfaget. Han ble senere belønnet med en Nobelpris i økonomi for arbeidet sitt.

Den største gevinsten av diversifisering får man ved å spre plasseringene på ulike aktivaklasser i det som gjerne omtales som den strategiske allokeringen. I tillegg skal man diversifisere innenfor i de ulike aktivaklassene. Dette anses som så viktig at det i verdipapirfondsloven ligger begrensinger på hvor mye et fond kan eie av et enkelt selskap (en aksje). Den mest synlige effekten ved diversifisering i den strategiske allokeringen (altså mellom aktivaklasser som aksjer og obligasjoner) ser man typisk når finansmarkedene er inne i turbulente perioder. Aksjekursene kan oppleve store fall på relativt kort tid, mens obligasjoner og pengemarkedsinstrumenter ofte vil holde mye mer igjen, og dermed falle mindre.

Les også:

Er 100 % aksjer alltid best for en langsiktig portefølje?

Hvor mye risiko tåler du?

Et praktisk eksempel på fordelen ved diversifisering

I tabellen nedenfor ser vi på nøkkeltall for tre porteføljer med ulik aktivaallokering i perioden fra desember 2004 til desember 2018. Det er viktig å fremheve at dette er en forenklet fremstilling, i realiteten vil man gjerne bruke flere aktivaklasser, som for eksempel alternative investeringer eller eiendom, og man vil gjerne skille mellom norske og globale aksjer/renter. Beregningen er også simulert, og representerer historiske tall. Historisk avkastning er ingen pålitelig indikator for fremtidig avkastning, og det er kun ment som et eksempel.

Les også: 

Utfordringer ved indeksforvaltning

Porteføljen med høyest risiko, Portefølje 1 (100 % aksjer), er den porteføljen som har hatt høyest avkastning i perioden. Slik vil det trolig også være fremover hvis man legger til grunn et langsiktig perspektiv, da aksjer er den aktivaklassen som gir høyest forventet avkastning. Så lenge man har lang nok tidshorisont til å stå gjennom turbulente perioder.

Det fører oss videre over til det faktum at Portefølje 1 er den porteføljen som har det klart største tapet over et enkelt år (2008) i måleperioden, med et tap på 38 %. Portefølje 3 (50 % aksjer og 50 % obligasjoner), som er den mest forsiktige porteføljen i dette eksempelet, opplevde til sammenligning et tap på 16 % i det samme året. Over tid er forskjellen i avkastning mellom de to risikoprofilene «bare» 1,3 % i året, som over hele perioden utgjør ca. 40 %. Portefølje 2 (75 % aksjer og 25 % obligasjoner) har gitt en avkastning med tilhørende risiko som ligger mellom de to andre porteføljene, naturlig nok.

Det som kanskje er mest interessant, er å se på kolonnen helt til høyre. Den tar for seg den risikojusterte avkastningen, her vist ved Sharpe Ratio (SR). SR forteller oss noe om hvor høy avkastning man har oppnådd utover risikofri rente, per enhet risiko man har påtatt seg. Jo høyere SR er, jo mer har man fått ut av den risikoen man har tatt, og man kan si at man har utnyttet risikobudsjettet på en mer effektiv måte. Vi ser at Portefølje 3, som isolert sett både har gitt lavest avkastning og hatt lavest risiko, har høyest SR.

Vi presiserer nok en gang at disse beregningene er simulerte basert på historisk data, og at beregningene ikke skal benyttes som grunnlag for å foreta en eventuell investeringsbeslutning. Vi presiserer også at historisk avkastning ikke er noen pålitelig indikator for fremtidig avkastning.

---

---

I den påfølgende artikkelen, vil vi grave litt dypere inn i diversifiseringseffekten, og se på hvordan man kan utnytte de skjevheter som oppstår i strategiske allokeringen til å øke den forventede avkastningen, samt at vi vil sette opp fire nøkkelmomenter for planlegging og oppfølging av en investeringsportefølje.