Indeksfond og passive investeringer - er grensen nådd?

6 juli · 2020

Indeksfond – det som kalles passive investeringer – er i vinden som aldri før. I august 2019 nådde man en ny milepæl i USA, der passivt forvaltede midler passerte en markedsandel på 50 prosent. Også i Norge øker markedsandelen jevnt.

På tross av dette så mener mange at det går en grense for hvor mye passivt forvaltede midler markedet har godt av. Nærmer vi oss i så fall denne grensen? Eller har vi kanskje allerede passert den?

Les mer: Utfordringer ved indeksforvaltning

Fremveksten av indeksfond har virkelig skutt fart de siste ti årene, spesielt hjulpet av veksten i både populariteten og utvalget av såkalte ETFer. For de som ikke er kjent med begrepet ETFer, så står det for Exchange Traded Funds, på norsk kalt børsnoterte fond. Dette er en type fond som handles på børs, på samme måte som aksjene til for eksempel Telenor og Equinor. Stadig mer prisbevisste investorer og det faktum at flere aktive forvaltere har slitt med å holde følge med sine passivt forvaltede motparter, står nok for mye av forklaringen.

Passiv og aktiv forvaltning

Den store forskjellen mellom indeksfond og aktivt forvaltede aksjefond er måten de forvaltes på. Enkelt sagt så forvaltes ETFer og indeksfond passivt. Det eneste formålet med forvaltningen er å følge utviklingen til en underliggende indeks.

Passiv forvaltning innebærer ikke noe menneskelig skjønn eller vurderinger om hvilke individuelle aksjer som kommer til å skape god eller dårlig avkastning. Hvor mye som skal investeres i hver aksje bestemmes av en datamaskin som er programmert til å fordele midler i henhold til sammensetningen av en bestemt indeks. Det kan for eksempel være Oslo Børs hovedindeks, den brede amerikanske S&P 500-indeksen, eller en hvilken som helst annen indeks i verden.

Les mer: Aktiv, passiv eller begge deler?

Aktiv forvaltning er på sin side det vi typisk tenker på når vi snakker om aksjefond. I stedet for at en datamaskin med en definert algoritme tar avgjørelser om kjøp og salg, er det menneskelige vurderinger som bestemmer hvilke aksjer som skal kjøpes og selges.

Dette gjøres i henhold til en definert strategi som fondet har, men menneskelige vurderinger er like fullt den viktigste driveren. Erfarne forvaltere med gode resultater å vise til fra tidligere eller fond som historisk har levert god avkastning er ofte populære, selv om det i seg selv ikke ensbetydende med at det vil fortsette også fremover. Historisk avkastning er jo som kjent ingen pålitelig indikator for fremtidig avkastning.

Aktiv forvaltning er, naturlig nok, dyrere enn passiv forvaltning. Når aktivt forvaltede fond i gjennomsnitt ikke har klart å holde følge med passive fond, så er det kanskje også naturlig at sistnevnte blir foretrukket i stadig større grad. Utgjør denne trenden en risiko?

Faren ved passiv forvaltning

I et intervju med Bloomberg hevder Michael Burry, investoren som kanskje er best kjent fra boken og filmen The Big Short, at passiv forvaltning nå er i en «boble».

Ifølge Burry har flommen av kapital som har strømmet inn i indeksfond mange likhetstrekk med boblen som oppstod i det amerikanske boligmarkedet før 2008, som i sin tid utløste finanskrisen.

Han mener at passive investeringer bidrar til å forvrenge markedsprisene, og at dette på et eller annet tidspunkt vil reversere. «Salen blir stadig fullere, men utgangsdøren er den samme som den alltid har vært». Poenget hans er at dersom alle ønsker å komme seg ut (les. selge fondsandelene sine) samtidig, så vil det bli trangt i døren.

Lurer du på fordelene ved uavhengig rådgivning? Trykk her for å komme i kontakt med oss

Selv om Burry muligens tar noe hardt i for å få frem poenget sitt, så er det flere som deler synspunktet hans. De fleste indekser settes sammen basert på selskapenes markedsverdi. Det vil si at jo mer penger som investeres i indeksfond, jo mer penger investeres i de største selskapene, uten at det tas hensyn til verken prisingen av selskapene, selskapenes ledelse, underliggende trender mv. Det kan gi uheldige utslag dersom «boblen» (som Burry omtaler det som) skulle sprekke.

Overordnet strategi likevel viktigst

Om man bør velge aktiv eller passiv forvaltning er likevel ikke det første man bør ta stilling til når man skal sette sammen en portefølje. Langt viktigere er beslutninger om hvor mye man bør investere i aksjer i det hele tatt, og hvor mye som heller skal investere i andre aktivaklasser. Det er dette som kalles den strategiske fordelingen.

Les mer: Strategisk allokering – det langsiktige valget

For dersom den eventuelle «boblen» i passivt forvaltede midler skulle sprekke og utløse et fall i aksjemarkedene, så vil det i stor grad også berøre aktivt forvaltede aksjefond. Og har man ikke tilstrekkelig tidshorisont eller nerver til å takle korreksjoner eller krakk i aksjemarkedet, så bør man heller vurdere en lavere aksjeandel i utgangspunktet.

Strategien man legger bør derfor ikke være basert på innfallsmetoden, men heller være en veloverveid og kunnskapsbasert beslutning. Det er først når man har funnet den riktige fordelingen mellom aksjer og andre typer verdipapirer at man bør ta stilling til om det er fond som er aktivt eller passivt forvaltet som passer best, eller om man kanskje skal kombinere begge typer fond.